real love for a lifetime


Jeg ville skrive et siste innlegg før min nye start. Om noen timer kjører jeg til andre siden av landet. Jeg flytter fra mamma, pappa, lillebror og verdens nydeligste hund. Jeg flytter fra steder fullt av minner, gode og vonde. Jeg flytter fra barndommen min. Jeg er blitt voksen. De siste dagene har jeg ofte stått ute på terassen vår og sett utover nabolaget. Jeg kan se meg og mine naboer leke. Hvorfor er det sånn at jeg bare husker at det var sol hele barndommen min? Jeg kan ikke huske en eneste regnværsdag. Jeg tar det som et tegn på at jeg har hatt en fin oppvekst. Jeg kan se meg selv løpe i gresset og hoppe på trampolinen. Jeg hører en latter, den latteren som alltid var her før vi alle ble voksne. Hele livet mitt har jeg vært selvstendig, trodd at jeg ikke trengte familien min. Jeg har aldri hatt noe forhold til dem. Før i dag, jeg innså plutselig hvor mye de betyr for meg, hvordan de alltid har vært der uten at jeg har forstått det. Jeg sa først hade til mamma, siden hun bor et annet sted. Jeg og mamma har aldri klemt hverandre, aldri. "Hadebra da." Vi ble stående å se på hverandre, usikre begge to. Da jeg skulle til å ta et skritt frem mot henne, slynget hun armene rundt meg og automatisk klemte jeg henne godt tilbake. Det var hun som ga meg liv, det er hun som elsker meg hver dag uansett. Hun gikk mot døren, men jeg rakk å stjele en klem til før hun forsvant. Senere på kvelden skulle min lillebror legge seg. Vi krangler aldri, men vi snakker heller aldri sammen. "Du vil vel ha Lizzie (hunden vår) i sengen i dag siden det er siste mulighet?" Sa han før han skulle gå for å legge seg. "Ja, det hadde vært fint" svarte jeg. Jeg satte meg ned ved kjøkkenbordet for å sjekke pakkelisten min. Jeg hørte skrittene til lillebroren min stoppe halveis opp trappen. - Han har vel glemt noe nede tenkte jeg. Plutselig der jeg satt ved bordet kjenner jeg et lite mykt kinn mot mitt og to små armer som griper tak rundt meg bakfra. "Jeg kommer til å savne deg." Hvisket han inn i øret mitt. Jeg smilte. Han klemte litt ekstra hardt, "Natta!". Så løp han opp for å legge seg. Han er det eneste søskenet jeg har, og jeg har i perioder vært ekstra mamma for han på grunn av at mamma og pappa har hatt sitt å stri med. Jeg kjente tårene komme såvidt, jeg kommer til å savne familien min, den familien jeg aldri har hatt noe særlig bra forhold til. Fordi jeg vet de alltid vil elske meg uansett. I morgen må jeg si hadet til pappa også, og min kjære baby Lizzie. Jeg er klar for en ny start, men det er klart jeg gruer meg litt til å ta et så stort steg også. Jeg håper jeg er klar for dette. 


weheartit

5 kommentarer

fameliciouz

22.aug.2010 kl.03:54

nice pic,.. :)

Kjersti

22.aug.2010 kl.19:12

Oi, må innrømme at jeg nesten fikk en tåre i øyekroken nå..

(Hørte på Muse - Unintended samtidig som jeg leste). Så flott!

Sv; Det vet du at jeg synes du er også! :D Takk søte deg. Hvordan har du det i dag? <3

>>[foto]T H E R E S E[osv]<<

26.aug.2010 kl.21:08

Aw, du rører meg så forferdelig mye hver eneste gang. Åh, hvordan klarer du det... Men utrolig fint skrevet. Trist, men rørende :)

fallingapart

27.aug.2010 kl.23:51

Du skriver utrolig bra. Lykke til videre!

The Teller

07.sep.2010 kl.14:55

Men hvordan har det gått?

Skriv en ny kommentar

hits