they just brake me down

Jeg har ekstreme problemer med å forholde meg til voksne mennesker. De har alltid sviktet meg, eller krenket meg, og nok en gang ble jeg krenket, faktisk av min egen rektor og en annen lærer. Jeg ble kalt inn på rektor sitt kontor på Onsdag. Jeg ante ikke hvorfor og jeg ble utrolig redd. Der satt de, de to mennene på hver sin side av meg. Jeg ble sittende å se ned på hendene mine som jeg flettet inn i hverandre, svette og skjelvende. De begynte å snakke om selvskadingen min, om at alle lærerene ble så redde for meg og at de ville lage en type avtale med meg, rektor sa han skulle skrive den avtalen også skulle jeg komme tilbake morgenen etter og lese den, det gikk jeg helt med på. 

I går morges gikk jeg da til kontoret til rektor igjen. Og begge satt der klare å ventet på meg. Han hadde skrevet en kontrakt om at jeg ikke fikk selvskade, ikke fikk drikke alkohol, at jeg måtte ringe tilsynslærer hvis jeg hadde det vanskelig og jeg fikk ikke bruke vennene mine hvis jeg hadde det vanskelig. Han sa jeg skulle si i fra hvis jeg var uenig noe. Jeg reagerte på hele kontrakten, men han sa jeg måtte prøve før jeg protesterte. Jeg sa jeg ikke var enig, men han ga seg ikke og til slutt var jeg så på gråten at jeg bare måtte skrive under og komme meg ut av rommet (Jeg tør ikke gråte foran voksne). Jeg knakk totalt sammen og skjønte ikke helt hvorfor jeg reagerte så mye på det, før litt senere. 

Jeg bestemmer ikke selv om jeg selvskader eller ikke, det er noe som bare skjer hvis jeg blir ekstremt deprimert, og jeg angrer alltid etterpå, så det at jeg skal skrive under på en kontrakt om at jeg ikke skal gjøre det er bare tåplig. Han hadde ingen gode argumenter for at jeg ikke skulle drikke alkohol heller, det bare bestemte han og jeg er myndig så det er egentlig ikke noe han kan bestemme. Men punktet jeg reagerte mest på var at jeg ikke fikk prate med vennene mine hvis jeg hadde det vanskelig. Vennene mine er alt jeg har, de betyr hele verden for meg og hvis jeg ikke får ha de der blir det til at jeg bare later som og fryser alle vekk fra meg. Da går i hvertfall verdenen min i stykker og jeg kommer ikke til å overleve alt dette. 

Hvem er det som presser en kontrakt i hendene på en ung jente med verdens dårligste sevtilitt? En kontrakt om at jeg ikke kan ha det vondt? 

Jeg har aldri blitt så krenket noensinne tror jeg. 

Voksne mennesker er og blir idioter uansett hvor mange sjangser jeg gir dem. 

Hjelp. 

Én kommentar

Kjersti

09.apr.2011 kl.23:25

Ta vekk den nest nederste linjen, skriv dette ut, gi det til rektor.

Jeg vet hvor sinnsykt feil det føles å skrive under på noe sånt, jeg vet, fordi jeg har måtte gjøre det selv. Det var enten å skrive under eller å bli tatt med bort på psykiatrisk legevakt.. For en liten skremt jente som bare vil ha kontroll over noe, hva som helst, er ikke en slik kontrakt det som trengs. Men tanken på å bli låst inne (som lille, redde meg var sikker på at kom til å skje) var så sinnsykt mange ganger verre.

En slik kontrakt tar vekk muligheten din til å utrykke/si/formidle/takle noe du ikke klarer på en annen måte. Det vil si at du må finne en bedre måte. Ord er en fin ting. Ellers så vet jeg ikke hva jeg skal si. Jeg håper du snakker mer med rektor i hvert fall..

Skriv en ny kommentar

hits