always hope

Jeg tror nesten jeg er avhengig av å være forelsket. Det går ikke en eneste dag uten at jeg er det. Jeg har fremdeles følelser for EM, det merker jeg, men de har avtatt ekstremt mye den siste tiden og det føles godt. Noe som ikke føles like godt er at følelsene for T blir verre. Det er litt spennende på en måte fordi vi er så gode venner, men det er også utrolig slitsomt fordi jeg er livredd for at det kommer til å ødelegge vennskapet på en eller annen måte. Og det vennskapet er et av de beste jeg har. 

Når jeg bare er med EM eller med klassen (der T ikke er) er EM alt jeg tenker på. Smilet hennes er det skjønneste som finnes, og tryggheten jeg har hos henne er noe av det mest verdifulle jeg har, men med en gang T er i nærheten glemmer jeg EM på flekken. Det er så utrolig rart, men kjærligheten er vel rar. Jeg tenker ofte på minnene med EM, alt vi har opplevd sammen og alt vi har kommet oss igjennom. Det er minnene som gjør det verst å komme over EM, men det går seg vel til etterhvert. 

Situasjonen med T er et eneste stort mysterium. Hun er verdens skjønneste venninne, men vil hun noe mer? Jeg har fått inntrykk av at hun holder på med E, han samme gutten som jeg klina med litt tidligere her på skolen. Jeg trakk meg unna han fordi T kom til meg (før vi var venner) og fikk det til å høres ut som om hun likte han (hun hadde kjæreste da, men man kan jo alltid like to stykker på en gang og hun slo opp med kjæresten to uker etter vi hadde den samtalen om E). Siden jeg fikk inntrykk av at hun likte han trakk jeg meg unna med det samme. Men den samtalen vi hadde den kvelden i beruset tilstand var starten på det gode vennskapet mellom meg og T. Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor hun og E ikke er sammen når begge liker hverandre. En annen venninne av meg sa at de gikk av og på hele tiden og hun kunne ikke forstå hvorfor, og det kan ikke jeg heller. Jeg satt bak hun og E på en konsert i dag. E var litt småklengete hele tiden, men hun bare avviste han. Jeg lurte sånn på hvorfor. Da jeg tok bort noen hår fra genseren hennes snudde hun seg og smilte det søte smilet sitt. Hun satt alltid å snudde seg sånn halvveis og hvis jeg ikke så helt feil så hun meg i sidesynet sitt. Og selvfølgelig ga hun meg en stor klem da hun så meg, som alltid. Min skjønne venn, hva skulle jeg gjort uten deg? 

Hun gir meg alltid masse oppmerksomhet. Hun sender meg nesten alltid nattameldinger. Hun sier alltid at hun er så glad i meg. Hun gir meg klemmer, hun stryker meg på ryggen eller hodet, hun vil alltid finne på noe med meg og hun er der alltid hundre prosent for meg uansett hva det måtte være. 

Er det sånn at begge egentlig vil noe mer enn vennskap men ingen sier noe fordi jeg tror hun er heterofil og hun tror jeg er forelsket i en annen? 

Men samtidig så har hun glemt avtaler og... eller, hun har glemt en avtale en gang. 

Jeg vet jeg er naiv og overanalyserer nå, jeg vet det innerst inne, men jeg liker å håpe på noe som er håpløst innimellom. 



ph privat

Én kommentar

Kjersti

12.apr.2011 kl.21:41

Det er ikke lett.. Jeg vet ikke om det er noen trøst, men for meg er det godt å vite at jeg har god tid. Jeg aner ikke hvordan det er å være på en folkehøyskole, men noe sier meg at relasjoner bygges mye raskere der, og at man er veldig tett sammen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal frem til, men jeg tror jeg prøver å si at situasjonen du er i har veldig stor påvirkning på hvordan du tenker og føler, og at det kanskje er godt å vite at det ikke kommer til å være sånn for alltid. Men jeg vet ikke. Jeg vet at du er veldig verdifull og at hvem som enn får ditt hjerte vil være utrolig heldig ♥

Skriv en ny kommentar

hits